Religioner og livssyn

Gravferd

Etter hinduistisk skikk skal asken spres i rennende vann. Slik  askespredning kan være vanskelig i Norge, man må derfor ofte avfinne seg med at urnen må gravsettes. Alternativt kan pårørende velge å bekoste frakt av urnen til India, slik at innholdet kan bli spredd på Ganges, indernes hellige elv. Dersom man velger å gravsette urnen, settes den ned på en minnelund. Seremonien er enkel. De sørgende går i vanlige klær. Man skal ikke pynte seg. Sorte klær skal ikke brukes.

Gravferdsseremoni

Seremonien finner sted i ordinære gravkapell.

Noen buddhister kremeres, andre begraves. Bakgrunnen er at det ikke foreligger noen læremessig avgjørelse mht. gravferdsform. I buddhistiske land varierer da også gravskikkene i stor grad.

Blant innvandrerne vil gravskikkene få en utforming som svarer til tradisjonene i hjemlandet. Derfor er det vanlig at buddhister fra f.eks. Vietnam gravlegges i overensstemmelse med øst-asiatisk tradisjon.

Seremonien ledes av en munk, eventuelt en nonne. Seremonien omfatter symbolhandlinger, bla. stenking med vievann, sutra-resitasjon, bekjennelse, lovprisning og bønn. Tekstlesningen skjer på valgfritt språk. Ofte vil lesningen foregå på pall - en av buddhismens viktigste språk.

Pyntingen av kapellet varierer, men lys, blomster og røkelse hører ofte med.

Det kan hende at de pårørende ønsker å være til stede ved ovnen under kremasjonen. Selve seremonien kan i noen tilfeller vare mer enn to timer.

Seremonien ved graven vil som regel være enkel og kort.

Etter dødsfall

En muslim må ikke gi høylytt uttrykk for sin sorg. Bakgrunnen er at sterke, følelsesmessige utbrudd kan oppfattes som uttrykk for en sviktende tro eller som manglende aksept av Guds vilje. Praksis på dette punkt varierer imidlertid betydelig.

Muslimene har heller ikke lov å bære sorte klær eller sørgebånd som et uttrykk for sorg.

Etter at døden har inntrådt, lukkes avdødes øyne og ansiktet vendes mot Mekka (Qibla). Deretter ber de tilstedeværende for avdøde og kroppen tildekkes.

I religiøs sammenheng er renhetskravet vanlig, men i islam tillegges renhet spesielt stor vekt. Seremonien ved dødsfall er omfattende og tillegges stor betydning.

Vask av den døde vil som oftest finne sted umiddelbart etter dødsfallet. Det er en obligatorisk plikt som påhviler hele det muslimske samfunnet.

Vanligvis er det de pårørerende selv som sørger for den rituelle vask og stell av avdøde. Men seremonien kan også ledes av en imam eller av andre en stoler på, og som er fortrolig med islamsk tradisjon. Hovedregelen er at en mann skal vaskes av muslimske menn eller av sin kone, og en kvinne av muslimske kvinner eller av sin mann.

Intime kroppsdeler tildekkes for andre enn ektefellen. Først vaskes de intime kroppsdeler. Deretter foretas wudú' - den samme rituelle vask som foretas før bønn. Etter at hodet er vasket, vaskes hele kroppen (høyre side først). Hele kroppen vaskes så tre ganger. Dersom den da ikke er ren, vaskes den et oddetall ganger (5, 7 o.s.v.). Den siste gangen benyttes parfyme, f.eks, kamfer i vannet. Det brukes rikelig med vann for å skylle kroppen ren. De kroppsdeler som berører underlaget ved kneling under bønn, parfymeres (panne, nese, håndflater, knær og føtter).

Det anbefales å brenne røkelse under vask av avdøde.

Dersom vann ikke er tilgjengelig, eller dersom det foreligger smittefare eller kroppen er gått i forråtnelse, anbefales symbolsk vask med f.eks, sand eller jord (tayammum).

Halve dagen går gjerne med til vask og svøp av avdøde.

Svøping

Etter at kroppen er vasket og parfymert, svøpes liket i hvit bomull (takfin). Silke må ikke brukes til menn. Stoffet skal helst være uten sømmer. Skulle ikke stoff uten søm være for hånden, kan laken benyttes. Menn svøpes i tre lag, kvinner i fem. Dersom den døde har foretatt pilgrimsferden til Mekka, vil avdøde i alminnelighet bli svøpt i sin pilgrimsdrakt, som består av to lag tøy. (Bare menn bruker en bestemt pilgrimsdrakt).

Nedlegging i kiste

Den døde må begraves snarest mulig etter dødsfallet, dvs. en dag eller to senere. I muslimske land skjer gravleggingen vanligvis uten kiste. I Norge benyttes en nøytral kiste uten kors. Kisten skal være så enkel som mulig for å markere at menneskene er like for Gud.

I kisten plasseres avdøde liggende på høyre side og med armene langs kroppen! Ingen andre seremonier finner sted før gravferden.

Gravferdsseremoni

Gravferdsbønnen (Salát al-Janázah) finner sted i moskeen, i hjemmet eller ved gravstedet. Her i landet velges som oftest moskeen. Men det forekommer at man bruker gravkapell, skole eller andre lokaler. I noen tilfeller har seremo­nien i sin helhet foregått ute.

En representant for de pårørende er rette vedkommende til å lede bønnen, men som oftest blir oppgaven overlatt til imamen (bønnelederen i moskeen i sunni-islam).

Bestemte religiøse og rituelle krav må være oppfylt før bønnen kan finne sted, bl.a. at avdøde må være muslim, at vask er utført på foreskreven måte og at de alminnelige krav til forberedelse og gjennomføring av bønnen er fulgt. Videre er det nødvendig, ikke bare å be de foreskrevne bønner for anledning­en, men også å utføre handlingen etter et nærmere fastlagt rituale. De bedende oppfordres til å danne minst tre rekker etter hverandre, med minst to personer i hver rekke. Bakgrunnen er at profeten har sagt: «Hvis en muslim dør, og tre rader med muslimer ber for ham, vil han komme til paradiset».

Bønnen innledes med intensjonen (niyyah) om at man vil be begravelsesbønnen for avdøde. Bønnen inneholder fire lovprisninger av Allahs storhet (Alláhu akbar):

• Først kan en lese Súrat al-Fátiha (første kapittel i Koranen), men Hanafi- og Maliki-skolen sier at resitasjonen av Súrat al-Fátiha ikke er profetens praksis.
• Deretter lovprises Gud for sin velsignelse av og barmhjertighet mot Abraham og hans etterfølgere, og man ber om at Gud må velsigne og være barmhjertig mot Mohammed og hans etterfølgere.
• Deretter ber man Gud tilgi de levende og de døde og at Han må la muslimene leve i pakt med islam og få dø med tro (iman). Man ber om at muslimene må få sin belønning og at de må bli spart for gravens pine og helvetets straff.
• Til slutt hilser man med as-salámu 'aleikum wa-rahmatullah (fred og Guds velsignelse) ved å snu hodet først mot høyre og deretter mot venstre etter imamen.

Seremonien varer som regel lenger enn en vanlig gravferd. Det er ofte stort fremmøte ved gravferdsseremonien.

Gravferd

På gravlunden bæres kisten fra bårerommet til gravplassen. Å bære kisten til graven er en religiøs plikt, på samme måte som vask og svøp av avdøde er det. Mennene bærer kisten på akslene. Kisten skal bæres på en respektfull måte. Er avstanden stor, kan bytte av bærere finne sted.

Selve gravferdshandlingen innledes med felles bønn. Alle står under bønnen (i motsetning til vanlig bønnepraksis) og vendt mot Mekka.

Normalt er det bare menn som følger avdøde til graven. Dette gjelder også dersom avdøde er en kvinne. Dersom en kvinne likevel deltar i sørgefølget, må hun følge islams regler for klesbruk og oppførsel.

Gravleggingen skjer i retning mot Mekka, d.v.s. at gravene på feltet må være orientert slik at avdøde blir liggende med ansiktet vendt mot Mekka. (Ettersom avdøde ligger på høyre side i kisten, må kisten plasseres vinkelrett på retningen mot Mekka.) Mekka er det religiøse sentrum og muslimenes helligste sted ettersom Ka'baen, den firkantede bygningen, var det første gudshuset på jorda (ifølge tradisjonen bygd av profetene Abraham og Ismael). Gravlegging i dobbel dybde godtas ikke.

Seremonien ved gravkanten ledes av en imam eller av en annen mannlig muslim som kan utføre oppgaven. Når kisten senkes i graven, uttales ordene: «I Guds navn og ved Guds nåde (begraver vi deg) i overensstemmelse med Guds budbærers sunna, Guds fred og velsignelse være med ham».

Ofte tar de tilstedeværende og strør tre håndfuller jord med begge hender på kisten (profetens praksis) med disse ordene fra Koranen:

• «Av jord har Vi skapt deg» («Vi» er det pronomen Gud bruker om seg selv i Koranen, majestetisk flertall, jfr. Vi Harald, Norges konge)
• «og til den lar Vi deg vende tilbake»
• «og av den skal Vi bringe deg frem en gang til» (Koranen 20: 55)

Graven bør fylles så snart som mulig. De pårørende ønsker ofte å gjenfylle graven selv.

De fleste trosretninger følger i hovedsak det seremonielle hovedmønster for gravferden som er beskrevet ovenfor. Men man bør vrere oppmerksom på at muslimene har ulik kulturell og geografisk bakgrunn, og at skikkene derfor varierer.

Gravferd

Ifølge bahá'i-troen skal den døde ikke kremeres. Det leses vanligvis bønner ved graven.

Gravferdsseremoni

Gravferdsseremonien består av to deler. Den ene finner sted i kapellet, den andre ved graven. Handlingen i kapellet innledes med bønn fremsagt av kantor. Minnetalen for avdøde holdes av rabbineren eller av forstanderen. Handlingen avsluttes med at kantor fremsier nådebønnen (EI Male Racha-mim).

Gravferd

De sørgende bærer alltid hodeplagg og mørke klær. Det gjelder også ikke-jøder.

Underveis til graven leses den 91. Davids salme. Etter at kisten er senket i graven, kaster de mannlige sørgende tre skuffer jord på kisten, mens kvinnene ber en stille bønn. Spader må derfor stilles til disposisjon. Deretter dekkes kisten med jord. Minst en deltaker i gravfølget blir ved graven til den er gjenfylt.

De nærmeste pårørende deltar i Kadisch-bønnen, som er et av de viktigste innslag i gravferdsseremonien. De sørgende vasker hendene før gravplassen forlates.

Gravplass

Jøder ser på gravplassen som et hellig område. Trossamfunnet har derfor lagt stor vekt på å sørge for egen gravplass for sine medlemmer.

Gravferd

Fra kirken går de sørgende i prosesjon til graven. Presten går foran med røkelseskar og kors i hånden. Presten velsigner graven før kisten senkes. Etter senkningen forrettet presten et velsignelsesritual (litia). Både presten og de sørgende markerer avslutning av seremonien ved å kaste litt jord i graven.

Gravferdsseremoni

Gravferdsseremonien ledes av en av menighetens medlemmer. Den kan foregå på gravlundskapell eller krematorium, men ikke i kirkerom. Seremonien omfatter:  

• Musikk, sang (fra vitnenes egen sangbok), bønn og tale.

Talen holdes vanligvis av en representant fra den lokale menigheten. Da vitnene ser på døden som en søvn inntil oppstandelsen, pleier taleren ofte å minne om Bibelens tanker om døden, om den tilstand de døde befinner seg i og om oppstandelseshåpet.

Dersom gravferdsseremonien finner sted i Rikets sal, kan seremonien også gjennomføres uten at kiste eller urne er til stede.

Gravferd

Noen velger å overlate gravleggingen til et begravelsesbyrå eller til de ansatte på gravplassen. I så fall finner gravlegging sted uten seremonier og uten jordpåkastelse. Andre foretrekker å la en representant for menigheten sørge for gravleggingen. En påminnelse om Bibelens løfter og bønn hører vanligvis med.

Gravferdsseremoni

Gravferdsseremonien finner sted i eget kirkerom eller i offentlig kapell ved gravlund. Kisten pyntes og plasseres i kirken/kapellet på vanlig måte. Men kisten må plasseres slik at presten kan gå rundt den med vievann og røkelse.

Presten med to medhjelpere, ministranter, kommer inn under klokkeringingen og inntar sine plasser ved kistens fotende, vendt mot kisten. Under ritualet har prest, ministranter og forsamling den samme blikkretning. Bakgrunnen er at ritualet vender seg til den døde. Det er således bare under talen at presten vender seg mot forsamlingen.

Ritualet innledes ved at presten gjør korsets tegn over kisten. Deretter henvender presten seg til den oppstandne Kristus og til avdødes sjel og ånd, som nå er trådt ut av tid og rom. Presten vender seg så mot forsamlingen og i en tale gis en kort beskrivelse av avdødes livsløp. Minnetalen avsluttes med «Fader vår».

I den resterende del av ritualet blir det gitt uttrykk for at avdødes sjel og ånd må sammenknyttes og gjennomtrenges av den treenige Gud, og bli mottatt og viet på veien videre inn i åndens rike. Under denne del av seremonien stenkes kisten med vievann, deretter berøkes kisten.

Etter at seremonien er avsluttet, blir det gitt rom for at også andre kan holde minnetale over avdøde.
Etter ønske kan kisten senkes eller bli stående på katafalken. Gravferdsseremonien avsluttes med musikk og/eller salmesang.

Gravferd

Ved kistebegravelse følger prest, ministranter og forsamling kisten til graven. Presten ber «Fader vår» og kisten senkes. Jordpåkastelse forekommer ikke.

Urnenedsettelsen kan skje med eller uten medvirkning av prest. Dersom presten medvirker, kan han/hun lese fra kap. 15, versene 35-55 fra 1. Kor.brev (om oppstandelsen) og «Fader vår» idet urnen settes ned i graven.

Seremonirom

I mange kommuner finnes allmenne gravkapell eller krematoriekapell. Disse kan benyttes ved livssynsnøytral gravferd, selv om enkelte av disse seremonirommene er vigslet. Det er bare kapeller som etter loven er regnet som kirkehus, som ikke kan benyttes. Alternative lokaler er sykehus eller sykehjemskapell, eller lokaler i samfunnshus eller rådhus. I utgangspunktet ønsker man ikke å bruke lokaler som er utsmykket med kristne symboler.

Høytideligheten kan også finne sted utendørs eller i hjemmet.

Kommunene har ikke noen lovfestet plikt til å stille seremonirom til disposisjon. Mange steder kan det fortsatt være vanskelig å finne et egnet lokale.

Gravferdsseremoni

En livssynsnøytral gravferdsseremoni kan gjennomføres slik:

• Innledende musikk
• Minneord
• Sang
• Kransepålegging/hilsener
• Diktlesing
• Avsluttende musikk

Det er ikke noe krav at det skal være bestemte innslag ved en livssynsnøytral gravferd. Omfanget og innholdet av seremonien kan variere mye - dette bestemmes av avdøde/de pårørende. Av og til består seremonien kun av musikk, eller den kan bestå av minneord og/eller lyrikk, med eller uten musikk. Men det anbefales vanligvis at man har ulike innslag og at man gir seg god tid.

Begravelseslbyrået vil kunne gi råd om rekkefølgen i programmet og forslag til musikk, sang og lyrikk. Ofte blir det foreslått å be musikere eller eventuelt sangsolister om å medvirke. Dersom det er vanskelig å finne tilfredsstillende løsninger, eller når det fordigger spesielle musikkønsker, kan det være aktuelt å benytte (kassett-/)CD-spiller.

Talen

Talen vil som regel inneholde både minneord om avdøde og generelle betraktninger om livet og døden. I andre tilfeller vil man velge å begrense seg til en personlig omtale, alternativt at det holdes en tale av generell karakter.

Talen kan f.eks. holdes av en slektning, venn eller av en representant fra fagforening/arbeidsplass e.l. 

Dersom de pårørende ønsker noen personlige minneord, vil taleren gi rom for dette.

Talens generelle betraktninger holdes på et rent menneskelig grunnlag. Det gis sjelden noen belæring i livssynsspørsmål. Men avdødes livssyn nevnes gjerne. Omtalen av avdøde kan være et utgangspunkt for en mer generell appell til alle som skal leve videre.

Avslutning av seremonien

I krematorier hvor kisten kan senkes, bestemmer de pårørende om dette skal skje, eller om kisten skal bli stående på katafalken til seremonien er avsluttet. Ved kistebegravelse kan avslutningen av seremonien markeres ved at forsam­lingen forlater kapellet før kisten bæres ut, eller etter at de sørgende har fulgt kisten til graven. Taleren kan eventuelt håndhilse på de etterlatte og takke de fremmøtte for deltakelsen.

Symbolbruk

Dersom det i annonsen, i programheftet, på kransebånd eller gravminne/gravsten ønskes et særskilt symbol (eller intet symbol), må det gis særskilt beskjed om dette. Når gravferden holdes på livssynshumanistisk/ human-etisk grunnlag, er det adgang til å benytte det internasjonale humanistsymbolet.

Noen av de allmenne gravkapellene er utstyrt med religiøse symboler, selv om de ikke er «kirkehus» i lovens forstand. I noen tilfeller kan symbolene flyttes eller tildekkes. I andre tilfeller vil tildekking kunne virke så påfallende, at man av den grunn bør la være å foreta noen forandringer i rommet. Slike symboler passer riktignok ikke i seremonirom som også skal benyttes til livssynsnøytral gravferd, men mennesker som ønsker en verdslig/human-etisk minnehøytid, vil stort sett oppfatte symbolene i en historisk sammenheng og forstå at de ikke har noe med den aktuelle gravferd å gjøre. Blant mennesker som har et bevisst human-etisk livssyn, er det en alminnelig oppfatning at allmenne seremonirom skal ha nøytral utsmykning. Om ønskes, kan en et flagg e.l. med det internasjonale humanist-symbolet settes opp i seremonirommet.

Sermonien

Seremonien er en verdig og høytidelig markering på et humanistisk verdigrunnlag. Vi hjelper pårørende med å skape en vakker ramme med elementer som musikk, minnetale, dikt, sang og minneord. Vi stiller med en dyktig gravferdstaler, som er kurset og kvalitetssikret av Human-Etisk Forbund. 

Pårørende som ønsker Humanistisk gravferd gir beskjed til gravferdsbyrået som så tar kontakt med Human-Etisk Forbund. Taleren kan også bistå med forslag om passende innslag. Det er talerens oppgave å samarbeide med de pårørende og begravelsesbyrået, samt sørge for regien i seremonien.

Utforming av sermonien

De fleste velger å tilpasse gravferden i tråd med både avdødes og familiens ønsker. En Humanistisk gravferd har et variert program og gir en opplevelse av høytid, verdighet og mening.

For å gi minnestunden et mer personlig preg kan det velges musikkstykker, sang og dikt som avdøde var glad i. Taleren kan også komme med forslag til passende innslag. Det er talerens oppgave å samarbeide med de pårørende og begravelsesbyrået, samt sørge for regien i seremonien.

Byrået eller de pårørende vil kontakte andre medvirkende, for eksempel musikere eller en oppleser. Det er ingen faste innslag eller formelle krav til selve programmet ved en Humanistisk gravferd, men det er en selvfølge at det i en humanistisk seremoni ikke forekommer religiøse innslag.

Valg av sermonirom

En Humanistisk gravferd avholdes på et verdig sted og hvor slik bruk er tillatt. Seremonien kan også holdes i hjemmet eller utendørs. Den kan også avholdes uten kiste, det vil si med kun et bilde av avdøde og/eller med urne. Dette kan være aktuelt ved seremoni etter kremering, ved urnenedsetting eller ved askespredning.

Begravelsesbyråene har ofte kunnskap om passende lokaler og formidler kontakt for bruk av disse. Valg av sted/lokale drøftes med gravferdstaleren før avtale gjøres med begravelsesbyrået.

Kommunale gravkapell (bårehus), offentlige krematorier samt kapell på sykehus og sykehjem kan brukes av alle. Eventuell religiøs utsmykking kan, om mulig, fjernes eller dekkes til.

Valg av gravsted

De pårørende bestemmer hvilken gravplass den avdøde skal gravlegges på, og har rett til gratis gravlegging i avdødes siste bostedskommune.

Gravlegging kan skje i andre kommuner, men må søkes om, og det vil forekomme et kommunalt gebyr.